Trondheim kammermusikkfestival 26. september - 1. oktober 2017

Competition
English

Heller sensitiv enn bombastisk

Publisert: 03.04.2017

Lav inngangsterskel og ubegrenset dybde. Det er nøkkelkriterier for musikk som Norges internasjonale stjernefiolinist Henning Kraggerud liker. Han er sentral under Trondheim Kammermusikkfestival 2016. Som utøver ønsker Henning frihet til selv å prege verk , og den friheten tar han seg, om nødvendig. Han elsker musikk i mange sjangere, men all musikken bor på samme sted i hjertet hans.

Jeg elsker musikk innen flere sjangere, men all musikken bor samme sted i hjertet mitt, sier festivalmusiker Henning Kraggerud. Han foretrekker musikk med lav inngangsterskel og ubegrenset dybde. Og komponister som heller er vare og sensitive enn bombastiske. Et mesterverk gir uansett alltid rom for veldig mange tolkninger, nyanser og lag av mening, sier han.

Men selv de aller største komponister har skrevet musikk Kraggerud ikke liker. Han lar seg ikke blende av navn, og det synes han ikke publikum skal gjøre heller. Hvert verk og hver framføring må bedømmes for seg.

Som utøver/solist liker han heller ikke altfor strikse notasjoner og anvisninger fra komponisters side. Hvis de vil bestemme absolutt alt, bør de vurdere å lage musikk for computere, mener Henning. Framført musikk er summen av hva komponisten har nedskrevet, og hvordan utøveren gir det liv. Den summen blir størst hvis komponisten appellerer til utøverens musikalitet på en slik måte at utøveren lett kan bruke av seg selv.

Jens Bjørneboe skrev at ingen språk har utviklet frasen "å få seg en frihet", mens alle språk har noe ala "å ta seg en frihet", påpeker Henning. Denne friheten verdsetter han selv utrolig høyt. Ja uten den, ser han rett og slett ikke meningen med å være musiker. Å ikke overlate noe, eller nok, til utøveren? Det vil ta hele moroa ut av det å være musiker for meg, sier han.

– Hvis musiker føler seg bakbundet av et for rigid partitur anbefaler jeg at man enten vurderer om notasjonen kan tolkes annerledes, eller at man rett og slett tar seg til rette framfor å spille noe man ikke står inne for, sier Henning.

Positivt å bli far
Som en av Norges fremste kulturelle "eksportartikler" kommer han til Trondheim Kammermusikkfestival direkte fra konserter i Toronto, Canada. Rett før det var han i Malmø på cd-opptak som blant annet inneholder førsteinnspillinger av fiolinmusikk av Johann Halvorsen. Senere i høst står en rekke konserter rundt om i USA på programmet før han skal et sveip innom Kina. Og så går ferden tilbake til USA igjen - i tillegg til mye annet! Hvor mange reisedøgn blir det, og hvordan takler han kryssingen av tids- og datosoner?

– Hehe; før jeg ble pappa hadde jeg på det meste omkring 270 døgn borte. Nå er jeg nede på 150, og prøver å ikke være for lenge borte av gangen. Takler jeg det? Ikke lett å svare på. Men det er lettere for meg nå, når jeg har en annen type mening som venter på meg hjemme i forhold til tidligere. Jeg har rett og slett noe mer enn musikken å leve for. Stort sett går det bra å kombinere familieliv og karriere.

– Har det å bli far påvirket ditt kunstneriske uttrykk?

– Det har påvirket meg på alle felter, og siden musikken er så viktig, veldig mye der. Jeg er mer i kontakt med barnlig optimisme og tiltakslyst. Derfor er det vanskelig å holde på dårlig humør særlig lenge når jeg er hjemme.

Viktig med spennvidde
Kraggerud er en av årets definitive festivalprofiler. Konsertene han skal spille på speiler hans allsidighet og brede musikalske interesse; slik hans siste plateutgivelser (Equinox, Mozart 3,4&5, Under the Wing of the Rock, Munch Suite og Last Spring )også gjør. Platene er viet egenkomponert musikk, Mozart, samtidsmusikk og improvisasjon over norske folketoner.

– Hvor viktig er det for deg å ha dette spennet?

– Jeg elsker som sagt musikk innen flere sjangere - og utøvere. For eksempel synes jeg at Bugge Wesseltofts anslag på piano har mer til felles med de aller beste klassiske pianister noensinne, enn hva disse relativt få pianistene har til felles med flertallet av andre klassiske pianister, sier Henning . Han viser i den sammenheng til cd'en "The Last Spring" hvor Henning og Wesseltoft improviserer over norske folkemelodier, og til Bugges soloalbum "It's snowing on my piano" som er den mest spilte cd'en hjemme hos Henning i en meget langstrakt julesesong!

– Med andre ord, fortsetter Henning: – Det jeg verdsetter aller mest med musikk er ikke målbart i form av en sjanger mot en annen, men heller i en slags musikalsk sensitivitet man kun finner hos noen ganske få. En sensitivitet som ikke kan noteres ned, men som lettere kan improviseres fram, eller oppstå når notasjon er blitt "oversatt" til noe helt annet inne i musikeren.

Ikke bare dundre løs
– Har du noen favorittkomponist og -verk? Og kanskje et forbilde?

– Jeg liker umåtelig godt komponister som er vare og sensitive mer enn for bombastiske. Derfor elsker jeg for eksempel Schubert, mens jeg er skeptisk til Berlioz. Dog liker jeg Beethoven som har mye av begge deler. Men sensitivitet kan eksistere i alle tempi og dynamikker, understreker Henning. Han liker altså ikke bare stille og rolig musikk! Brahms 4. symfoni er et godt eksempel på hvordan et utrolig vidt uttrykk fortsatt kan være sensitivt.

– Problematisk blir det hvis det dundres løs uten at jeg finner noen god musikalsk grunn til det. Like ille kan det være med en monoton, stillestående pianissimo hvor ingen ting uttrykkes, sier han. Denne problematikken gjelder både komponister og utøvere. Et godt råd jeg gir elever og studenter er aldri å spille med høyere dynamikk enn den de har inni seg. Hvis man kliner til med en forte uten å føle et enda sterkere uttrykk inni seg, blir det uekte for meg, sier Henning.

– De beste komponistene varierer selv de mest storslagne partier med harmonikk, orkestrering og andre virkemidler. En god utøver kan til dels hjelpe en middels komponist - og motsatt. Så jeg kan fortsatt foretrekke en meget god Berlioz-framføring, framfor en middelmådig Brahms, erkjenner Henning. – Men aller best for meg er en genial tolkning av noe som er stor musikk for meg, sier han. Og det altså være en improvisasjon over en julesang med Bugge Wesseltoft.

I pose og sekk
– Det er jo skrevet utrolig mye bra musikk, sier Henning. De beste stykkene til Bach, Mozart, Beethoven, Schubert, Chopin, Grieg, Brahms, Dvorák, Janacek, Prokofjev, og Sjostakovitsj er bare noen av disse. Det er veldig mange fler. Men, de fleste av disse har også stykker jeg ikke liker, og da synes jeg ikke man trenger å bli blendet av navnet.

– Mange av de komponistene jeg har nevnt, er forbilder av flere grunner. En viktig årsak er at de kan likes på alle stadier. Jeg likte for eksempel Schuberts piano trio nr. 2 aller første gang jeg hørte den som barn, og liker den fortsatt, men jeg finner stadig nye lag i den. Altså musikk med lav inngangsterskel og ubegrenset dybde, sier Henning.

Noe musikk kan han først like etter å ha studert den vel å lenge, men med de aller beste komponistene får man i pose og sekk, mener han.

– Deres musikk ønsker deg velkommen i døren og kan følge deg gjennom hele livet; inkluderende og dyp på samme tid. Tidløse mesterverk. Disse kan som regel spilles på utallige forskjellige måter, og blir ikke utdatert etter sin egen periode eller blusser opp som moteretninger i kortere perioder, sier Henning.

Vil ikke bakbindes
– Du både komponerer selv, og framfører andres musikk. Hvor bundet skal en utøver være av komponistens notasjoner? Er det viktig at komponisten ”gir slipp” på verket eller skal han/hun kunne diktere en bestemt tolkning/framføring?

– Noen komponister, ganske mange, forresten, ser ut til å ville være Gud og bestemme alt. Men når jeg hører samtidskomponister framføre eller dirigere egne verk, er det sjelden jeg synes de står for de beste tolkningene av egne verk, sier Henning. Et annet menneske kan tilføre et nytt perspektiv. Ekstra glad blir jeg når jeg hører et av mine egne verk spilt av andre på en finere måte enn jeg selv hadde forestilt meg det.

Noen komponister bakbinder utøvere på hender og føtter med instrukser om hva som er korrekte tolkning av deres musikk. Den trenden har gått alt for langt, mener han. Selv prøver Henning som komponist og utøver å gjøre Eugène Ysaÿes ord til sine, og anbefaler alle komponister og utøvere å gjøre det samme: "Jeg har ment noe med hver eneste lille aksent og dynamikk , og jeg ber utøveren studere dette nøye før man forandrer til å behage eget hjerte", sa Ysaÿe. Hans mange anførsler i partituret er altså én mulig tolkning blant mange mulige.

– Dette er en god spilleregel også for andre komponisters musikk, synes Henning. Det gir en frihet som er avgjørende både for musikkstykket og utøveren. Ellers kan man ende opp med å redusere verkets muligheter til å fornye seg i skiftende tider, fastslår han.

Han ønsker at musikere/solister skal kjenne seg ganske frie i forhold til et partitur. I alle fall ganske mye friere enn det som er vanlig innen klassisk musikk i dag.

– Man bør være ærlig mot seg selv i konsertøyeblikket og spille slik at det føles riktig der og da. Som utøver må jeg rett og slett stå inne for tolkningen min og ikke skyve ansvaret over på komponisten eller urtekstutgaven av noten eller annet, fastslår Henning. Selv leser han utrolig mye om verkene og studerer originalmanuskriptene. Ikke for å prøve å spille "historisk korrekt", men for å gi underbevisstheten sin mer mat så inspirasjonen får et rikere grunnlag til å gro i.

– Er det viktig at et verk gir muligheter for mange ulike tolkninger?

– Ja, men det er nesten alltid tilfelle. Et mesterverk gir alltid rom for veldig mange tolkninger nyanser og lag av mening.

Underdanighet funker ikke
– Du har skrevet nye kadenser til cellokonserter av Haydn og fiolinkonserter av Mozart og flere gamle mestere. Hvor mye ærefrykt må du legge av deg for å gjøre det?

– Ved å studere et verk veldig nøye fra mange vinkler for å oppnå å elske det enda høyere, føler jeg meg mer og mer i slekt med det. Jeg improviserer over temaene i stykkene, prøver ut alternative løyper, og blir gjennom kadensskrivingen også mer glad i hele verket. Verket føles etterhvert som en del av meg selv; kanskje fordi jeg blir, eller føler meg, litt som medkomponist, forklarer Henning. Respekten synker ikke av den grunn, tvert imot.

– Ærefrykt er vel at man står med lua i hånden og ønsker å kun være en underdanig tjener for den store komponists tanker. Det fungerer ikke for meg i det hele tatt, sier Henning. Som når han spiller en Griegsonate som han har spilt 98 ganger på konsert og studert alle kilder til og sider av og virkelig elsker: – Hvis jeg da på konserten vet at Grieg noterte en diminuendo som jeg vanligvis liker å gjøre, men på konserten plutselig føler for å gjøre en crescendo istedet den 99. gangen, da ville jeg følt det uærlig å ikke følge denne impulsen. Jeg eier også dette verket, hevder Henning.

– Det må jo være mine følelser jeg uttrykker per definisjon. De fleste levende komponister jeg har jobbet med, har verdsatt dette. De ønsker også at musikken skal tappes rett fra kilden og ikke intellektualiseres på bekostning av musikerens musikalitet, sier Henning.

– Du deler din tid mellom solistvirksomhet, kammermusikk, komposisjon og undervisning. Hva gir vekslingen deg framfor å velge det ene eller andre?

– I de beste periodene betyr det et utrolig rikt og meningsfullt liv. Andre ganger, som når jeg har sagt ja til alt for mye, kan det værer et vanvittig stress. Men som regel oppleves selv de periodene meningsfulle, på en måte.

– Har du til gode å fange din første Pokemon på mobilen?

– Ja. Det har jeg ikke prøvd, nei!, sier Henning Kraggerud.

–––––––

Henning Kraggerud ble intervjuet av Ole-Einar Andersen