Trondheim kammermusikkfestival 26. september - 1. oktober 2017

Competition
English

Marianne + Elise + Stradivarius = sant

Publisert: 15.09.2015

Elise Båtnes og Marianne Thorsen spilte sammen på pressekonferansen som lanserte den aller første Trondheim Kammermusikkkfestival i 1996 (faksimile). På festivalens jubileumsgalla i Frimurerlogen 22. september “gjenforenes” de – og da har de med seg hver sin eksepsjonelle kavalér: Elise kommer med sin Arditti og Marianne med sin Emiliani. Stradivarius.

Elise og Marianne er prinsessene i eventyret om musikkbyen Trondheim – som ble virkelighet. De markerte seg tidlig som meget lovende og elever ved den kommunale musikkskolen. Lesere av Kammertoner kjenner de to “trondheimjentenes” strålende og internasjonale karrierer godt, så vi nøyer oss med å vise til at i dag er Elise konsertmester I Oslofilharmonien siden og Marianne professor ved NTNU siden 2006. På den første festivalen i 1996 spilte de med hver sine ensembler; Elise med Vertavo-kvartetten og Marianne med Leopold Trio.

Det er ikke ofte to Strad’er høres fra same scene i Norge. På jubileumsgallaen skal Elise og Marianne, sammen med Arve Tellefsen og Joachim Rødbergshagen framføre Vivaldis konsert for fire fioliner i h-moll. Det blir litt av et mestermøte, også på instrumentfronten. De fire fiolinene har en konservativt anslått verdi på til sammen minst 50-60 millioner kroner…

Arve spiller på sin på Guarnerius ”Ex Lord Amherst of Hackney” fra 1742, som han eier selv. Joachim har en Niccolo Gagliano-fiolin fra 1780 på utlån fra Storebrand. Og Elise og Marianne kommer altså med hver sin Stradivarius. Elises “Arditti“ fra 1989 er stilt til hennes disposisjon av Dextra Musica. Marianne har sin “Emiliani” fra 1723 på utlån fra Leif Høeghs Stiftelse.  I følge “autoriserte” bransjelister finnes det to Strad’er med tilnavnet “Emiliani”. Fiolindronningen Anne-Sophie Mutter spiller på den ene, som er datert 1703. Mariannes må derfor være “Emiliani Da Russo” bygget i 1723.

(I tillegg til Elises og Mariannes instrumenter, finnes det ytterligere kun én Stradivarius i norsk eie. Den tilhører Anders Sveaas Almennyttige Fond og er stilt til disposisjon for den norske fiolinisten David Coucheron som i tillegg til solistkarriere er konsertmester I Atlanta Symphony Orchestra i USA.)

At Marianne og Elise setter pris på instrumentene sine, kan du lese på slutten av dette intervjuet. Kammertoner har bedt de to svare på et lite knippe spørsmål.

– Hva betydde musikkmiljøet i Trondheim for din start som musiker? Og hva karakteriserer Trondheim som musikkby?

Elise: Musikkmiljøet i Trondheim ga meg et flott fundament og en sunn basis, bygd på gleden av å kunne gi noe til lyttere og publikum fremfor fokus på prestasjoner. Da jeg vokste opp var jo musikkmiljøet i byen forholdsvis lite. Nå opplever jeg at det fundamentet som ble lagt på 70-tallet har sprunget ut i full blomst. Det gir et utrolig rikt musikkmiljø både angående størrelse og kvalitet i forhold til den befolkningsmessige størrelsen på byen.

Marianne: Jeg føler meg utrolig heldig som vokste opp her i miljøet i Trondheim. Grunnet Kåre Opdals entusiasme og fokus på samspill, fikk jeg fra ung alder spille i grupper med jevnaldrende som også ble veldig gode venner etterhvert. Det trygge sosiale miljøet ved kulturskolen betydde enormt mye for min utvikling generelt, og ga meg en ballast som har vært god å ha med videre på veien i mitt musikerliv. Dagens musikkby karakteriseres av mye samarbeid på tvers av genre, mangfold, en musikkby stadig under utvikling, nytenkende/skapende.

- Dere spilte sammen på den aller første Trondheim Kammermusikkfestival. Nå runder festivalen 20 år. Hva er inntrykket av festivalen og dens utvikling?

Marianne: Festivalen har greid å beholde den moderne friskheten som preger alt fra presentasjon, profilering og konsertinnhold. Den har greid å holde på sin på egen identitet i mylderet av musikkfestivaler, bl.a. gjennom samtidskomponist profilen og spennende utradisjonell programmering.

Elise: Festivalen har utviklet seg til å bli en av de viktigste festivalene i landet. De er utrolig flinke til å holde høy kvalitet og hele tiden tenke nyskapende. Det er det utrolig spennende å følge med på. Ekstra gøy er det jo å tenke på at at jeg vokste opp med Sigmund og Vegard som “medspillende venner” på Musikkskolen på 70-80-tallet.

- Og det blir stas å spille sammen igjen?

Elise: Det er alltid gøy å spille sammen med Marianne. Hun er en flott musiker med mange kvaliteter.

Marianne: Så klart! Elise er en musiker jeg har stor respekt for.

– Har dere noen gang angret på valget av musikk som karrerevei?

Elise: Jeg føler at jeg ennå ikke har valgt å bli musiker... det har bare blitt sånn. Dermed slipper jeg vel å angre også. Når det er sagt, er det mange andre ting det kunne vært spennende å jobbe med, men jeg tror jeg kan si at jeg mener jeg har verdens beste jobb.

Marianne: Musikk har alltid vært en viktig del av livet mitt, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke angrer på valget. Snarere tvert imot - jeg føler meg privilegert som fortsatt får holde på med det som betyr så mye for meg. Jeg vet hva som kreves for å holde nivået som utøvende musiker, og håper jeg får holde på en god stund til.

– Hvem er din favorittkomponist - og hvorfor?

Elise: Det finnes jo mye fint da... En av de største; Brahms! Både når det gjelder symfonisk musikk og kammermusikk. Atmosfære, sinnsstemninger og muligheter som ligger i musikken hans er en drøm å jobbe med og få lov til å uttrykke. Ellers er jeg veldig glad når det dukker opp muligheter for å spille Wagner, Richard Strauss, Mahler og Bruckner på jobben. Mye god lyd der…

Marianne: Jeg setter pris på så mange forskjellige komponister så det blir veldig vanskelig å velge bort noen.

– Hvilken fiolin spiller du på? Hva er det fineste du kan si om den?

Elise: Fiolinen min er en Stradivarius, bygd i 1689, med tilnavnet “Arditti”. Den er jeg så heldig å få låne av Dextra Musica. Det er jeg utrolig takknemlig for. Den har ingen begrensninger når det gjelder uttrykksmulighetene. (Dermed heller ikke noe å skylde på...) Jeg bruker å si at å spille på den er som å sette en smørkniv gjennom temperert smør. Det liksom bare “går”. Den er fantastisk.

Marianne: Det er en Stradivarius fra 1724, "Emiliani", som tilhører Leif Høegh stiftelse. Det tok noe tid før jeg ble fortrolig med den, da den er veldig annerledes enn 'min' egen fiolin. Til gjengjeld er jeg nå så utrolig glad for å få muligheten – jeg lærer enormt mye ved å spille på Stradivariusen. Fiolinen er sensitiv og påvirkes av vær og vind – slik mange instrument gjør – og da må jeg bruke litt list og lempe for å overtale den til å bli med på notene...

 

Tekst: OLE-EINAR ANDERSEN / Trondheim Kammermusikkfestival