Trondheim kammermusikkfestival 26. september - 1. oktober 2017

Competition
English

Sally Beamish

Se video

Allerede som lita jente begynte Sally Beamish å skrive musikk. I stedet for noter tegnet hun små blomster og ansikter som hun nøyaktig plasserte på og mellom notelinjene. Fascinert hørte hun hvordan moren "mirakuløst" oversatte tegnene til musikk på sin fiolin. – Denne blå noteboken er dessverre gått tapt, men er et nydelig minne. Musikk er morsmålet mitt, sier Beamish.

Med Sally Beamish (60) har Trondheim kammermusikkfestival 2017 klart å kapre en av vår tids mest kjente og særpregede komponister. Det sier mye om hennes posisjon og anseelse at Academy of St. Martins in the Fields nylig har utnevnt Beamish som sin første "Composer in Residence" i anledning orkesterets kommende "diamantjubileum" (60 år) i 2018/2019-sesongen. Beamish har for øvrig selv spilt bratsj i dette legendariske orkesteret, og hennes mor var fiolinist der.

Beamish er opprinnelig engelsk, født og oppvokst i London, men har vært bosatt i Skottland siden 1990. Hun har skrevet musikk i "alle" klassiske sjangere, og konserter for instrumenter som fiolin, bratsj, cello, harpe, obo, saksofon, trumpet, slagverk, fløyte og trekkspill. Til sammen godt over 200 verk. Nesten 20 av disse skal framføres i løpet av Trondheim kammermusikkfestival 26. september til 1. oktober.

Tyveri påvirket karrieren
Beamish var i flere år en aktiv og ettertraktet bratsjist og kammermusiker. Men i juni 1989 opplevde hun innbrudd i huset i London, og hennes praktfulle Gabrielli-bratsj fra 1747 ble stjålet (bratsjen, som opprinnelig tilhørte Medici-familien, har forresten aldri dukket opp igjen). Tyveriet og tapet av bratsjen som hadde vært hennes musikalske stemme, gjorde noe med Sally. Hun kjøpte et nytt instrument og fortsatte musikerkarrieren en stund, men innerst inne var avgjørelsen egentlig tatt. Hun ville bli heltids komponist.

– Jeg har alltid visst at jeg ville bli komponist, men lenge tenkte jeg ikke på det som en mulig "karriere". Men etter bratsjtyveriet i 1989, flytting til Skottland i 1990 og ikke minst etter at jeg ble mor, virket det mer fornuftig og fristende å kunne jobbe med noe hjemme framfor omstreiferlivet som musiker. Jeg innså at tiden var inne til å fokusere på en fulltids rolle som komponist, forteller Beamish.

– En fantastisk festival
27 år senere er hun for lengst etablert som en av vår tids fremste komponister og gleder seg til å komme til Trondheim og festivalen – som hun for øvrig har besøkt en gang tidligere.

– Min venn Sir Peter Maxwell Davies var festivalkomponist i Trondheim i 2012. Da ble mitt verk "A Cage of Doves" som jeg dedikerte til ham, framført. Jeg husker det som en fantastisk festival som favner forfriskende bredt og med gode spillesteder. En festival med skikkelig identitet og integritet, flott atmosfære og godt fellesskap mellom musikerne. Det var en opplevelse, rett og slett. Derfor ble jeg også kjempebegeistret da spørsmålet kom om jeg ville bli festivalkomponist og få så mye av min musikk framført, sier Beamish.

Hun kjenner også festivalens aller første festivalkomponist, skotten James MacMillan godt.

– James og familien hans er nære venner. Vi ferierte sammen mange ganger da barna våre var yngre. Jeg beundrer musikken hans, og noen ganger kan jeg tenke at vi deler noen fellestrekk, sier Beamish.

Sterkt knyttet til skotsk musikk
– Vi må vel være så ærlige å si at navnet ditt og musikken din ikke er direkte allment kjent i Norge. Hvordan vil du beskrive din musikk, og er det noen verk du er særlig glad for å ta med til Trondheim?

– Jeg er henrykt over å få presentere "Seavaigers" ("Sjøfarere” – en konsert for fele, harpe og strykeorkester). Verket er spesielt sterkt knyttet til mitt forhold til skotsk musikk og skotske musikere, sier Beamish.

Det gjelder ikke minst de fabelaktige keltiske folkemusikerne og solistene Chris Stout (fele) og Catronia McKay (harpe) som hun har skrevet verket i samarbeid med.

– Både Chris og Catriona er gode venner, og kommer ofte for å spille i leiligheten min, forteller Beamish. – "Seavaigers" har også ytterligere en personlig link ettersom Catriona har vært harpelærer for min datter i 12 år! Musikken min er ellers ofte inspirert av landskap, tradisjonell skotsk musikk, jazz og av musikerne jeg arbeider med, sier hun.

– Hvorfor komponerer du? Har musikken din noe "budskap"? Er det å komponere utelukkende en glede, eller kan det også være en kamp?

Uttrykker personlige kamper
– Å komponere er jobben min, og selvfølgelig er det perioder hvor jeg ikke føler helt for det. Men "deadline" er en fantastisk ting! I noen situasjoner opplever jeg liksom at notene plutselig bare kommer til meg, selv om jeg slett ikke føler meg særlig kreativ. Men det gjelder altså å "sette seg ved skrivebordet" – hvis ikke får man ikke gjort noe. Jeg har noen ganger uttrykt politiske og etiske bekymringer gjennom musikken, og ofte personlige kamper. Mange stykker er også skrevet til minne om venner som er gått bort, eller for å feire deres fødselsdager.

– Opuslisten din omfatter alt fra soloverk og kammermusikk til fullskala konserter, orkesterverk, filmmusikk, ballett og opera. Hva gir deg mest?

– Jeg elsker konsertformen, og det spesielle forholdet mellom solisten og publikum, dirigent og orkester. Solisten som hovedperson, med en historie å fortelle. Men mest av alt liker jeg å skrive for dans. Dansen uttrykker musikken visuelt, og viser publikum en vei inn. Danserne tar publikum med på en reise gjennom musikken, sier Beamish.

– Du tilhører den kristne trosretningen kvekere. Reflekteres det på noen måte i musikken din? Er du konservativ, progressiv, evangelisk, liberal...?

Inspirert av kvekerne
– Min bestemor og min far var Quakers, så det er en del av den jeg er. Jeg har ofte skrevet musikk som uttrykker min avsky mot krig og konflikter, og det kan komme derfra (kvekerne er sterkt pasifistiske). Personlig er jeg nok mer agnostisk enn erklært kristen – kanskje kan jeg kalles "Quagnostic", antyder Beamish.

– Det jeg liker med kvekerne er mangelen på trosbekjennelse og dogmer. Kvekere anerkjenner at alle har noe av Gud eller lyset i seg, noe å tilby og noe viktig å bidra med. Jeg tror fullt og fast at det gjelder alle; uansett personers historie, bakgrunn og kamper, understreker hun.

– Har du noen rollemodeller og forbilder blant komponister? Og kan du i så fall nevne tre favorittverk?

Elsker Britten og Maxwell Davies
– Jeg elsker Brittens "Les Illuminations". Jeg oppdaget verket som student, og ble fascinert av fargene og kraften – men mest av alt av enkelheten. "Songs of a Mad King" av Maxwell Davies har også påvirket meg. Det er et fullstendig uortodokst og inspirert stykke musikk. Komplett originalt, sjokkerende og kraftfullt, sier Beamish.

– Ellers var William Waltons strykekonserter en del av barndommen min. Jeg kunne lytte til dem i evigheter. Og jeg spilte selvfølgelig hans bratsjkonsert på musikkskolen.

– Føler du at du uttrykker deg selv bedre som komponist enn som solist og musiker?

– Jeg foretrakk alltid å spille kammermusikk framfor å være solist. Jeg har alltid respondert på inspirasjon fra andre, så jeg trakk veksler på mine kollegers uttrykk og spill. Det samme gjør jeg som komponist, men jeg må selvfølgelig ta styringen. Jeg er tryggere som komponist enn jeg var som utøver, og mindre nervøs. Det er tross alt bare jeg som kan skrive musikken jeg skriver, så jeg er ikke særlig følsom overfor kritikk og dom.

– Hvorfor er det viktig at det stadig skrives ny musikk?

–  Ny musikk burde være likeså spennende for publikum som ny litteratur og annen ny kunst. Jeg tror at dersom vi presenterer musikken på en fantasifull måte, med skikkelig kommunikasjon hele veien fra komponist til musikere og publikum, kan ny musikk være helt fantastisk. Noe filmmusikk kan være dissonant, men folk opplever jo ikke det som vanskelig, for de ser grunnen til dissonansen i filmen.

Kjøpte bratsj av datteren
– Du har, etter en lang pause, også begynt å spille bratsj igjen offentlig. Får vi høre deg spille noe i Trondheim?

– Ja, faktisk. Og da skal jeg spille på en bratsj som min datter har bygget. Det var hennes første instrument, så vakkert og klangfullt at jeg kjøpte det. Bratsjen er årsaken til at jeg begynte å spille igjen, etter 20 år uten noe instrument, forteller Beamish.

I Trondheim får vi dessuten høre festivalkomponisten på piano, som var hennes hovedinstrument til midtveis ut i tenårene.

– Føler du deg i dag mest engelsk, skotsk, britisk eller som "verdensborger"?

– Jeg oppfatter meg absolutt som skotsk nå. Derfor kjennes det naturlig å bli værende her, selv om mine tre skotske barn etter hvert tar til vingene. Én er i Sverige, én i England, og bare én her i Glasgow. De er for øvrig alle sterkt involvert i kunstnerisk arbeid og karrierer – den ene som filmskaper, en annen som fiolinbygger/sanger/harpist og den tredje som komponist med sitt eget band. Deres arbeid er veldig viktig for meg, og innvirker ofte på det jeg selv skriver, forteller Beamish.

 

Forfattet av Ole-Einar Andersen // Trondheim kammermusikkfestival