- Ofte kommer tittelen først. Det er som et lyn som lyser opp landskapet et øyeblikk. Hvis jeg finner en god tittel, vet jeg at hvordan stykket blir. Da er det som om jeg kan høre det for meg, sier Kristine Tjøgersen.

For noen år siden var Tjøgersen på besøk i Trondheim. Da fikk hun en telefon fra WDR Sinfonieorchester Köln som ønsket å bestille ny musikk fra henne. Hun hadde nettopp fullført et større orkesterverk og var usikker på om hun hadde enda ett i seg.

- Jeg gikk tur langs Nidelva med utsikt mot Nidarosdomen, og plutselig visste jeg hva tittelen skulle være. Jeg visste at det skulle handle om det åpne havet og sjøfuglene. Jeg ringte WDR tilbake og svarte at jeg tok oppdraget, og at tittelen var «Pelagic Dreamscape».

Fritt oversatt betyr tittelen et drømmelandskap fra det åpne hav – et bilde som treffer kjernen i Tjøgersens musikalske univers der naturvitenskap, økologi og klanglig fantasi smeltes sammen.

MUSIKK OVERALT

Hennes særegne uttrykk har gitt henne oppdrag fra noen av verdens mest toneangivende orkestre og festivaler, og gjort henne til en av de mest etterspurte komponistene i sin generasjon. «Pelagic Dreamscape» er blant verkene trondheimspublikummet får oppleve når Tjøgersen gjester Kamfest i september.

- Det er en enorm ære å få være festivalkomponist på Kamfest. Jeg har hørt så mye bra om festivalen. Trondheim er kjent for å ha utrolig dyktige musikere, og jeg gleder meg veldig til å treffe både musikere, studenter og publikum, og til å skape spennende konsertopplevelser sammen.

Du beskrives ofte som en komponist som lytter like mye til naturen som til instrumentene. Hva er det naturen forteller deg som du ikke finner i musikken?

- Det er musikk overalt. Jeg kan ikke skille mellom instrument og natur. Vi er omringet av lyd hele tiden, og det handler om hvordan man lytter. Før hørte jeg alltid musikk på headset når jeg gikk ut, det gjør jeg aldri lenger. Det har gjort at jeg er mer til stede i verden, og det gir rom for å komponere. Når man går og lytter og ser, kommer ideene, ofte som en slags fantasi. I går, mens jeg sto og vasket kopper, skjønte jeg hvordan stykket jeg jobber med nå må løses.

Mange av verkene dine har en tydelig visuell eller teatralsk dimensjon. Når du komponerer – ser du musikken like mye som du hører den?

- Musikken og det visuelle vokser alltid frem samtidig hos meg, som en symbiose. Selv når det ikke er noe visuelt, som i «Pelagic Dreamscape», vil jeg at publikum skal føle at de blir transportert til et annet miljø. I andre verk, som «Nattliv», er det visuelle helt integrert i verket. Eller som i «Piano piece», der en skog blir plantet inn i flygelet og projisert i full størrelse.

FORSKER MED LYD

Du er også klarinettist. Hvordan har din musikerbakgrunn formet deg som komponist?

- Når jeg komponerer, føler jeg meg som en musiker. Det gir meg dessuten mulighet til å spille på alle instrumentene. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har utdannelse og bakgrunn som utøver. Da vet jeg hvordan det er å spille i orkester og ensembler, og jeg har stor respekt for musikerne og all kunnskapen som ligger til grunn for det de gjør. Det gjør også at jeg aldri venter på inspirasjon, jeg komponerer hver dag, slik man øver på instrumentet sitt. Noen hevder jeg er ganske produktiv, men for meg er komponering blitt en del av hverdagen.

Flere av stykkene dine er inspirert av biologiske prosesser og økosystemer. Hvor kommer denne fascinasjonen fra? Og hvordan finner du balansen mellom kunst og vitenskap?

- Jeg vokste opp midt i naturen i Sagesund utenfor Tvedestrand, rett ved fjorden og skogen. Da jeg var ferdig med master som klarinettist, vurderte jeg faktisk å bli biolog. Men da jeg begynte å komponere, innså jeg at kunne jeg gjøre begge deler. Jeg samarbeider ofte med biologer, som Hanna Bjørgaas fra Trondheim. Det gir meg tilgang til ny kunnskap og nye perspektiver.

- Å komponere er å forske med lyd. Da vi laget «Nattliv» var Hanna en del av crewet. Vi ville at publikum skulle oppleve hvordan de nattaktive dyrene kommuniserer med helt andre sanser. Jeg prøver å behandle dyrestemmer med stor respekt, der musikerne blir talerør for dyrene. For å få det til å ligne mest mulig, samarbeider jeg tett med musikerne. Vi forsker på måter å skrive på, finner frem til lyder, notasjon. Det blir som et laboratorium.

Du har samarbeidet med ensembler som Arditti Quartet, Klangforum Wien og Cikada. Hva skjer med musikken din når den møter musikere som har spesialisert seg på ny musikk?

- Det er kjempegøy å jobbe med eksperter på samtidsmusikk, men også musikere med klassisk bakgrunn. Jeg synes gapet er blitt for stort. Jeg ønsker at flere klassiske musikere skal få lyst til å spille samtidsmusikk. Det viktigste er at musikeren er positiv. Navn betyr mindre enn holdning.

EN INVESTERING I LIVET

Du har sagt at humor er viktig i musikken din. På hvilken måte?

- Jeg planlegger aldri at det skal være morsomt, det bare skjer. For meg er humor og alvor to sider av samme sak. Samtidsmusikk har lenge vært preget av tunge temaer, det har vært mye angst og smerte, men livet har mange valører. For meg er humor og positivitet en viktig drivkraft, og det kan gjøres med stort alvor.

Hvordan kan musikk være en positiv stemme i det som mange opplever som en vanskelig tid?

- Musikk kan tilby noe helt annet, et annet rom, en annen måte å tenke på. Kanskje nye ideer, undring. Den representerer det menneskelige. I en hverdag som er blitt mer og mer digital, trenger vi av og til å komme ut av den utmattende boblen og få kunstnerisk påfyll. Å gå på konsert er en investering i livet, og en berikende måte å møte mennesker på. Jeg vil oppfordre trønderne til å gå på festival og møte musikken med åpenhet.

Mange komponister frykter å gjenta seg selv, men du er stadig på jakt etter nye uttrykk. Hva ligger bak denne utforskertrangen?

- Det finnes alltid nye ting å oppdage og lære seg. Da jeg ble komponist, følte jeg at jeg fant meg selv. I dette yrket trenger jeg aldri å bli pensjonist, det er alt for mye spennende å forske på!

- Jeg synes det er enormt viktig å skape musikk i den verdenen vi lever i. Det er en fantastisk måte å kommunisere på. Musikk knytter mennesker sammen på tvers av språk og land, og på en helt spesiell måte. Det er en stor motivasjon.

Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut for deg?

- Jeg prøver å holde morgentimene hellige og starter alltid dagen med å komponere. Da er hjernen mest fresh. Senere på dagen jobber jeg mer teknisk. Det er alltid noe som skal sendes, revideres eller organiseres. Jeg burde kanskje hatt en assistent til å hjelpe meg.

- Jeg er ekstremt arbeidsom og tar meg sjelden fri. Det beste med ferier er at jeg kan jobbe uten å ta telefonen eller svare på e-post. Og så reiser jeg mye i forbindelse med musikken. Det siste året har jeg aldri vært hjemme en hel uke i strekk. For å få dyp konsentrasjon, er jeg nå på Sørlandet noen dager. Da er det enklere å si nei til alt som skjer i Oslo.

INSPIRASJON KOMMER UTENFRA

Du har vunnet en rekke priser de siste årene, blant annet Ernst von Siemens Composer Prize. Påvirker slik anerkjennelse arbeidet ditt?

- Jeg prøver ikke å tenke på prisene. Det kan føles som en litt tung bør å bære, samtidig som det er en enorm motivasjon, så klart. Jeg blir veldig takknemlig. Jeg prøver å skape noe som kan bety noe for flere enn meg selv. Jeg tror inspirasjon kommer utenfra. Det handler ikke om meg selv.

Mange av verkene dine krever at musikerne opptrer utradisjonelt, som å lage lyder med objekter eller bevege seg på scenen. Hvordan jobber du for å få dem til å føle seg trygge?

- Det er veldig viktig for meg at de er komfortable. Jeg spør alltid musikerne direkte. Hvis noen sier nei, så gjør vi det ikke. Jeg har ingen glede av å presse noen. Som oftest synes de det er artig; musikerne kan bli som barn når de får noe nytt å leke med. Heldigvis har de ofte ledd fra seg på dag to av øvingen.

Hva ønsker du at publikum skal sitte igjen med etter å ha hørt musikken din?

- De kan selvsagt føle og tenke akkurat hva de vil, men hvis de føler seg litt rikere etterpå, er det fantastisk. Jeg har lyst til at de skal få en slags gave.

MEGAFAN AV MOTORPHYCHO

Hva søker du selv når du lytter til musikk?

- Det finnes musikk for ulike anledninger. I bilen hører jeg for tiden på Motorpsychos «Let Them Eat Cake», Chris Cohens «Paint A Room» og Wilcos «A Ghost Is Born». Jeg har vært megfan av Motorpsycho siden jeg var rundt 12 år. Da de ga ut «Angels And Daemons At Play», rømte jeg hjemmefra for å se dem på rockeklubben i Arendal. En sinnssyk opplevelse! Jeg var veldig ivrig på å lage miksteiper da jeg var yngre, i dag går jeg veldig mye på konsert.

- Der jeg vokste opp var eneste muligheten til å lære et instrument i skolekorpset. Det var ikke symfoniorkester eller særlig kulturtilbud. Jeg hørte mye på NRKs Harald Are Lund, han var min store mentor. Jeg liker at musikk fenger på en eller annen måte. Det verste jeg vet er når uttrykket pling plong-musikk brukes om ny musikk. Det må vi bare slutte med.

Hva jobber du med akkurat nå?

- Jeg er akkurat ferdig med et stort orkesterverk og er klar for noe litt sprøtt. Så nå lager jeg et stedsspesifikt verk til Berlin, ved elven Spree. Det handler om flaggermus, men også om mennesker som aldri sluttet å gå på rave på 90 tallet, og litt om gresk mytologi, med ulike vesener som møter publikum. For to uker siden besøkte jeg en forsker ved Humboldt-museet i Berlin, og nå har jeg fått tilsendt lyder fra flaggermus fra henne. Jeg har fått ny kunnskap, og vil bidra til å skape undring og mening hos publikum.

- Etter det begynner jeg på et nytt orkesterverk for Filharmonien. Jeg liker å gjøre mye forskjellig, sier Kristine Tjøgersen.

Skrevet av KAI KRISTIANSEN

Foto: Rui Camilo_EvS