Av Ole-Einar Andersen

 

Det er beskrivelser som også kan passe på komponisten selv, slik vi opplevde henne gjennom vårt intervju for festivalmagasinet i april.

Montgomerys musikk opplever en veritabel «snøballeffekt» og står stadig hyppigere på konsertprogram ikke bare i USA, men også ellers i verden. En effekt som ikke minst kan tilskrives at amerikanske kunst- og kulturinstitusjoner etter drapet på George Floyd i mai 2020 og framveksten av Black Lives Matter-bevegelsen, brått la større vekt på mangfold i sine programmer.

Afroamerikanske kunstnere og artister ble etterspurt som aldri før og trukket fram i lyset. Jessie, som allerede var i ferd med å bli et etablert navn, var naturlig å ty til med hennes musikk hvor hun som svart, kvinnelig komponist trekker veksler på folkemusikk, gospel/spirituals, rock og blues, jazz og hiphop og inkorporerer dans og multimedia. 

Framføringer av hennes tidligere verk eksploderte i omfang. Nye bestillinger haglet også inn. Fra å komponere først og fremst kammermusikk, har Jessie de siste tre-fire årene skrevet og publisert stadig flere større orkesterverk. Det resultert i en rekke priser, invitasjoner og utnevnelser. Når hun kommer til Trondheim vil Montgomery akkurat ha avsluttet tre meget produktive år som «composer in residence» ved Chicago Symphony Orchestra. 

USAs eldste klassiske musikkmagasin, Musical America, kåret Jessie til årets artist 2023, og i februar i år vant Grammy i kategorien for beste klassiske samtidskomposisjon med stykket «Rounds». Og Grammyvinneren gleder seg til å komme til Trondheim Kammermusikkfestival 2024.

– Hadde du hørt om festivalen i Trondheim før du ble invitert? Nølte du med å si ja?

– Jeg hoppet på uten å nøle, og ser virkelig fram til å få presentert så mye av min musikk for et nytt publikum, og til å oppleve festivalen og byen. Jeg hadde faktisk hørt om festivalen, blant annet fra Caroline Shaw (festivalkomponist i 2021) og jeg har gjennom årene møtt musikere som har spilt der. Kammermusikkverdenen er tross alt ikke så stor. Men at festivalen er en så «big deal» som den faktisk er, det visste jeg ikke.

Jessie (42) er fra New York. Oppvokst på Lower East Side, en kulturell smeltedigel på Manhattan hvor både hennes far og mor var aktive på kulturscenen som henholdsvis (jazz)musiker og forfatter/skuespiller. Et av Jessies verk, «Records from a vanishing city», kan høres som et kjærlighetsbrev til dette miljøet og oppveksten der. Selv startet hun å spille fiolin som lita jente, og er utdannet blant annet fra Juilliard School i New York.

– Vi opplever det som for mange er tøffe og vanskelige tider. Kan musikk da ha en funksjon og rolle?

– Musikk er en av menneskehetens aller største gaver. Et medium uten grenser hvor vi kan uttrykke oss og vekke følelser og engasjement, og kommunisere uten ord. Jeg vil si at musikk er en livsnødvendighet, noe vi trenger på et grunnleggende, menneskelig plan, sier Jessie. I alle fall er det slik for henne. Musikk har en fantastisk evne til å samle folk på tvers av ulike skillelinjer, til å skape fellesskap, noe som ikke minst skjer ved framføring av levende musikk, gjerne på festivaler.

– Påvirker politiske og samfunnsmessige forhold, en nylig pandemi, sosial uro og kriger musikken du skriver?

– Interessant og viktig. Men også et vanskelig spørsmål. Skal og må en komponist, eller andre kunstnere, reflektere verden og hendelser omkring seg? Jeg har tenkt mye på det, og jobbet med rollen som samtidskomponist, kvinne og afroamerikaner, forteller Jessie. I takt med økende oppmerksomhet har hun kjent på både forventninger og krav. Hennes sosiale bevissthet har alltid vært sterk, men Jessie føler behov for ettertanke og refleksjon for å respondere som komponist. 

– Å finne ut hva min rolle er, og hvor min musikk står som redskap, er nok en fortløpende prosess, sier Jessie, men hun er blitt mer bevisst på å skrive musikk i og for den tiden hun lever i. 

Under koronapandemien skrev hun et par stykker som direkte respons på følelse av tap og forvirring, blant annet som pleier for sin mor som ble syk og døde i 2021. («Peace» som skal framføres i Trondheim er et av disse stykkene). 

Når hun i dag er en profilert og hyllet afroamerikansk komponist, er Jessie klar på at hun står på skuldrene til tidligere afroamerikanske komponister som slett ikke har fått den oppmerksomheten hun føler de fortjener. Og ikke minst er hun takknemlig til borgerrettsbevegelsen og dens kamp. Hun vet at hun skylder den alt. Det fikk hun inn med morsmelken, og det er blitt stadig mer hørbart i hennes musikk.

I orkesterverket «Hymn for everyone» fra 2021 siterer Jessie i starten toner fra «Lift every voice and sing» som betraktes som den afroamerikanske nasjonalhymnen. Dette stykket direkte sterkt påvirket av reaksjonene på drapet på George Floyd i mai 2020.  Selv beskriver hun stykket som en renselse, og viktig i hennes utvikling og forståelse av egen rolle og musikk. Orkesterversjonen er også refleksjon, minne og hyllest til hennes mor. Under arbeidet fant Jessie nemlig et dikt moren hadde skrevet med tittelen «Poem for everyone». 

I 2021 skrev hun også «Five Freedom Songs» (som skal framføres i Trondheim). Hver av de fem sangene er hentet fra samlingen «Amerikanske slavesanger» fra 1867. Jessie er ingen aktiv kirkegjenger eller opptatt av organisert religion, men er bevisst på at salmer og spirituals er en del av svarte amerikaneres og dermed også hennes egen identitet. For henne personlig, handler det mer om en kulturell arv og tilknytning, enn religiøs overbevisning. Men det er en «power» i hymner og spirituals, ikke minst i forhold til å skape fellesskap og vekke glød og begeistring som hun har stor sans og respekt for. 

Hun jobber også med et operaprosjekt på bestilling fra The Met og Lincoln Center for the Performing Arts i New York. Jessie kan ikke si så mye om det ennå, men det er kjent at operaen vil bli et portrett av hennes oldefar William McCauley som var sersjant i et «all black» regiment den amerikanske hæren under 2. verdenskrig, en såkalt «buffalo soldier». Oldefar William var for øvrig søskenbarn av Rosa (Louise McCauley) Parks, som ble et ikon i borgerrettskampen etter at hun i 1955 satte seg på et bussete reservert for «whites only» i Montgomery, Alabama og nektet å reise seg for en hvit mann. Så Jessie har borgerrettskampen i slektsblodet.

– Med så mye flott musikk som allerede er skrevet gjennom århundrene, hvorfor er det viktig at det skrives ny?

– Vi kan ikke forutsette og mene at all lyd og musikk som kan komme ut av et instrument, en stemme, et kammerensemble eller symfoniorkester allerede er skrevet. Jeg mener i alle fall ikke det, understreker Jessie. 

– Å skrive ny musikk har med framskritt og variasjon å gjøre. Det er fortsatt så mye å utforske, så mye nytt og uventet som kan skje. Å lytte til de samme stykkene over og over for all evighet, høres ut som en beskrivelse av helvete, sier hun. Riktig nok med en latter og et smil. Det betyr ikke at hun ikke verdsetter tidligere tiders musikk. Når hun skriver musikk, er det som hun konsulterer et “råd” av andre komponister. Hvem det er, varierer fra stykke til stykke, men de er der. 

– Har du selv noen favorittkomponister?

– Ja. Både som fiolinist og for min «sound» må jeg trekke fram Mozart, Brahms, Haydn, Mahler, Dutilleux og Britten. Strykere vil gjenkjenne inspirasjon fra Britten i verket «Source Code» på festivalen, tror hun. Og selvfølgelig Bach. Og Duke Ellington.

Jessie har sine favoritter blant samtidskomponister også, men det er en verden i stadig utvikling og nye navn dukker opp. Dessuten kan det være litt følsomt å framheve noen framfor andre. Likevel nevner hun Missy Mazzoli, som hun selv etterfulgte som «huskomponist» i Chicago Symphony Orchestra, og framhever særlig Mazzolis vidunderlige orkestrering.

– Om du ikke var komponist, hvilket annen kunstform ville du utrykke deg gjennom?

– Jeg har nylig oppdaget skriving. Mamma var jo poet, så det ligger kanskje i blodet. Ikke at jeg ser på meg selv som forfatter, men jeg har lært å glede meg over å skrive. Det minner mye om å komponere. Hvis jeg opplever skrivesperre som komponist, og det hender, så hjelper det å sette ord på det. Jeg har voldsom respekt for ord, men føler likevel ikke samme ærefrykt for ord som for tone. Toner er mer «precious» for meg, sier Jessie. Men å skrive kan bringe henne tilbake til den musikalske flyten; hjelpe henne til å knekke koden som er unik for hvert verk. 

Jessie var forresten på vei ut av en «sperre» da intervjuet fant sted. Hun hadde akkurat «cracked the code» til verket hun da slet med, og var synlig glad på vei tilbake i «the flow».

– Er det å skrive musikk bare lystbetont for deg?

– Nei, svarer Jessie kontant, absolutt ikke. Enten veldig lett eller veldig vanskelig. Himmel eller helvete. Aldri midt i mellom. Hun sammenligner det så skrive musikk med å være i en sentrifuge. Det tapper henne for krefter. 

Målet er å bli litt mer regelmessig. Hun er ikke av den sorten som bare kan sette seg ned å komponere fire timer om dagen.

– Er du veldig beskyttende overfor din musikk, eller stiller du utøvere ganske fritt til å tolke?

– Musikken min har jo en innebakt estetikk som jeg selvfølgelig ønsker skal komme fram, men jeg tror jeg er ganske åpen og fleksibel. Det kan variere litt fra stykke til stykke, og akkurat hvor det er i partituret. Noen passasjer i et verk er mer følsomme enn andre. Der vil jeg merke om én note spilles feil, og irritere meg over det. Andre steder er det liksom løsere og spiller mindre rolle. Generelt er jeg velvillig innstilt overfor alle som synlig har investert av seg selv i min musikk. Det merker jeg godt. Min notasjon angir jo noe, men hvis utøvere stiller gode spørsmål og har ideer til framføringen, er jeg alltid takknemlig. Uansett er det mye bedre å spille litt feil med følelse og innlevelse, enn en 100% korrekt, men flat tolkning.  

–  «Play» fra 1999 er det første publiserte verket ditt. Da var du 17 år, men hva var det aller første du skrev?

– Jeg startet å skrive musikk da jeg var i tiårsalderen, og var vel 12-13 år da jeg skrev «Dance» for fløyte, trombone og klarinett. Det var faktisk ganske bra, ler Jessie. Så bra at hun planlegger å publisere det og flere verk fra ungdomsskoletiden med unge utøvere som målgruppe.

– Hva med hobbyer?

– Musikkscenen i Chicago er fantastisk og mangfoldig med mange flotte utøvere. Derfor oppsøker jeg gjerne spennende konserter og spillesteder. Jeg leser en del, og går gjerne på kino, teater og museum. Visuelle stimuli er viktig for meg, også som komponist. Og jeg liker å være ute, gå turer eller sykle ved Lake Michigan og andre flotte naturområder rundt Chicago.

Dessuten innrømmer Jessie at hun er en skikkelig «foodie» som elsker mat og å utforske nye spisesteder. Derfor gleder hun seg til møtet med matbyen Trondheim. Muligheten for kulinariske gleder, tar festivalkomponisten som en ekstra bonus.

 

Foto: Jiyang Cheng Photography