Vår verden er så kompleks akkurat nå. Det er frustrerende. Jeg kan ikke være stille om de forferdelige krigene som pågår i vår verden, sier Jörg Widmann (52).

Det var tidligere i år at Widmann fikk i oppdrag å skrive et stykke til Philharmonisches Staatsorchester Hamburg, som skulle fremføres i den vakre Elbphilharmonie. Men han greide ikke «bare» å skrive et vakkert stykke. Det måtte handle om krigene som foregår nå. Resultatet ble Cantata in tempore belli – Cantata i krigens tid. Som Missa in tempore belli av Haydn.

– Jeg forsøkte å ikke lukke øynene for alt det vonde i verden. Musikk har, blant mange andre kvaliteter, en helt spesiell egenskap: trøst. Som en mor som holder barnet i sine armer og sier: «ikke gråt». Du finner dette hos Brahms – han gir trøst i musikken. Kantaten avsluttes med ordene «Et in terra pax», som betyr «og fred på jorden». Det ender i et triumferende rop om fred, sier Widmann.

Han vet at musikken ikke vil stanse noen krig. Men han måtte heve stemmen. Han ville gi håp i en mørk tid.

– Robert Schumann sa en gang: «Å sende lys inn i mørket i menneskenes hjerter – det er kunstnerens plikt». I samtids- musikk, eller i min egen musikk, er ikke lenger det hovedmålet. Men mer jeg ser på krigene, tenker jeg at Schumann hadde helt rett; vi bør sende lys inn i dypet av menneskenes hjerter.

Du er komponist, dirigent og klarinettist i verdensklasse. Ifølge nettstedet Bachtrack var du i 2023 den mest fremførte nålevende samtidskomponisten i verden, etter John Williams og Arvo Pärt. Hvordan klarer du å balansere alle tre disiplinene på et så høyt nivå?

– Først og fremst er jeg veldig takknemlig for at jeg får lov til å gjøre alle disse forskjellige tingene. Jeg har komponert de tre siste ukene. Så jeg har tilbrakt mye tid hjemme, det vil si i München og Berlin. Det er alltid litt smertefullt å gå videre etter slike perioder. Men å gå på scenen igjen og spille musikk sammen med fantastiske musikere og orkestre, det gir meg energi.

Du komponerte musikk allerede som barn. Hvordan startet din interesse for klassisk musikk?

– Jeg og min søster var heldige og hadde foreldre som var musikere. De var ikke profesjonelle, men musikkelskere og spilte i en strykekvartett. Så vi fikk høre våre første stryke- kvartetter med Haydn og Mozart i ung alder. De tok oss med i operaen og i konserthuset. Det var svært inspirerende. Jeg hørte «Jegerbruden» for første gang og forelsket meg i musikken til Carl Maria von Weber. Og så hørte jeg Mozarts «Tryllefløyten». Det var en viktig innflytelse.

– Som ung prøvde jeg å komponere musikk til mine klassekamerater. Det var ikke alltid like vellykket. Men den nysgjerrigheten jeg hadde den gangen, har jeg fortsatt med meg.

Har du en spesiell stil eller uttrykk når du komponerer musikk?

– Jeg håper det, men jeg er litt skeptisk til å forfølge det. Jeg er for nysgjerrig, jeg vil ikke gjenta meg selv. Stillstand er virkelig døden for kunsten. En kan ikke finne opp hjulet i hvert enkelt stykke, men en bør prøve. Derfor er ønsket om å gjøre noe nytt for meg, mye viktigere enn å gjøre noe i en bestemt stil.

– Det finnes kunstnere i alle sjangere som gjør én ting hele livet – og en dag kaller folk det «stil». Jeg er imot et slikt konsept. For meg er det de kunstnerne som prøver å utvikle seg på ulike måter som er mest interessante – som Igor Stravinskij , som endret stilen til og med i de siste årene av sitt liv, eller Picasso, eller Miles Davis. Den måten å tenke på ligger meg nær.

Du har flere ganger vært klarinettist på Festspillene i Bergen, og i vår dirigerte du Stavanger symfoniorkester. Og så blir det Ultima i Oslo før du kommer til Kamfest. Du har ikke vært i Trondheim ennå?

– Nei, men jeg har hørt så mye bra om TrondheimSolistene, om symfoniorkesteret og om festivalen. Og jeg hadde en nydelig samtale med Sigmund (festivalsjef, journ.mrk.). Det var et inspirerende møte.

Du har et travelt program på Kamfest. Hva kan du fortelle om musikken du skal fremføre?

– Jeg skal dirigere tre av mine egne stykker med Trondheim symfoniorkester. Fanfare für zehn Blechbläser er et stykke for ti messingblåsere. Korte, moderne fanfarer, med vendinger fra fortiden, men også med en ny vri og med dissonanser. Con Brio skrev jeg for den fantastiske dirigenten Mariss Jansons. Han gjorde en Beethoven-syklus og spurte om jeg ikke kunne skrive et stykke som passet sammen med Beethovens 7. og 8. symfoni. Jeg skrev en ouverture på 12–13 minutter, som handler om Beethovens modernitet. Stykket er inspirert av de moderne elementene i Beethovens musikk, oversatt til dagens musikalske språk.

– Danse Macabre er et nyere verk skrevet for stort orkester. Som komponister i generasjoner før meg, som Liszt og Rakhmaninov, er jeg fascinert av ideen om hvordan de døde danser ved midnatt. Dette er min musikalske tolkning av det.

– Jeg ser også veldig fram til å spille Mozarts klarinettkvintett med Belcea Quartet. Jeg elsker de musikerne. Og så er jeg beæret over å få dirigere både symfoniorkesteret og TrondheimSolistene. Det er en fantastisk norsk fiolinist som skal lede programmet.

Jeg skulle til å spørre deg om det. I tillegg til å lede Trondheimsolistene skal Viktor Stenhjem også spille solo på ditt verk «Insel der Sirenen». Hvordan blir det å spille med han igjen?

– Vi har gjort mye sammen i München kammerorkester. Han er en utrolig musiker, og jeg gleder meg til å gjøre dette sammen med ham. Han kjenner allerede noen av stykkene.

Før Kamfest skal du dirigere din andre fiolinkonsert med Oslo-filharmonien med din søster, fiolinisten Carolin Widmann, som solist. Du skrev stykket til henne. Hvordan har din søster inspirert ditt arbeid som komponist?

– Jeg lærte mye av henne. Da hun øvde i naborommet i min barndom, spilte hun ofte noe virtuost som jeg måtte spørre henne om. Vi eksperimenterte mye, og jeg tror faktisk vi fant lyder på fiolinen som ikke eksisterte tidligere. Den første satsen i min andre fiolinkonsert heter «Una ricerca» som betyr søk. Den stiller spørsmål til det gamle treverket – fiolinen er jo laget av tre – og banker bokstavelig talt i treet. Denne satsen gjenspeiler det jeg lærte av henne. I fjor var jeg huskomponist med Berlin-filharmonien, og jeg dirigerte det stykket med min søster som solist. Dette blir første gangen det fremføres i Norge.

Hva annet inspirerer deg til å lage musikk? Hvor henter du ideene dine?

– Jeg blir ofte inspirert av musikken i seg selv, for eksempel etter øving med bare horn og kontrabass. Og helt siden barndommen har poesi vært veldig viktig for meg. Spesielt Rainer Maria Rilke og Baudelaire, særlig hans Les Fleurs du mal. Men også malerkunst og mennesker. Jeg håper vi finner et format eller en anledning der jeg kan møte publikum i Trondheim. Jeg ønsker å dele. Det er litt av grunnen til at jeg lager musikk.

Som du selv sa: Det finnes allerede så mye god musikk – hvorfor trenger vi mer?

– For tiden øver jeg på noen tyske danser av Mozart. Det er genial musikk – men også frekk, og slettes ikke bare «pen». Jeg blir så inspirert. Jeg bruker å si til orkesteret: Vi kan ikke overlate all humor i musikken til Haydn og Mozart. Selv om det kan kjennes slik noen ganger, er ikke musikkhistorien for meg en byrde.

– Ditt spørsmål er viktig. Jeg snur det heller rundt: La oss bli inspirert av fortiden, men ikke bare elske den nostalgisk. Det var ikke nødvendigvis bedre før. Det var fattigdom og lidelse. Jeg finner faktisk noe moderne i det gamle – derfor skrev jeg Con Brio.

Har du noen favorittkomponister?

– Å ja. Jeg elsker Mozart, enda mer nå som jeg er eldre. Jeg har alltid elsket ham, men jeg beundrer ham mer og mer. Jeg elsker Alban Berg, Ravel, Miles Davis, Schönberg ... Jeg er en av de få som virkelig elsker kammermusikken til Carl Maria von Weber. Å skrive et verk som Preciosa-ouverturen én gang i livet, det er nok. Og selvfølgelig Schumann og Mendelssohn – jeg har skrevet mange hommager til dem.

Hva er viktigst når du komponerer musikk: hjertet eller hjernen?

– Det viktigste er at en har noe inni seg som må ut. Uten hjertet bør man ikke plage folk med musikken sin. Da jeg skrev operaen Babylon – tre og en halv time lang – jobbet jeg med filosofen Peter Sloterdijk som skrev librettoen. Det er 100 korsangere og 20 sangsolister. En kan ikke skrive en opera kun med hjertet, det må struktureres. Hjertet er kilden – men ubrukelig uten hjernen.

Hvor frie er musikerne til å tolke musikken din?

– Det handler om notasjon. Jeg prøver å være stadig mer presis. Vi komponister setter streker og prikker på et tomt ark og håper at musikerne forstår det. Så håper vi at publikum forstår det i neste ledd. Mye kan gå galt.

– Som da jeg jobbet med Berlin-filharmonien. Jeg stoler på dem, men det finnes steder der jeg går i døden for en bestemt tolkning. En gang kom en ung strykekvartett til meg og spilte et av verkene mine altfor sakte, etter min mening. Men de elsket det tempoet. Så jeg sa: «Det er flott. Jeg tenkte det i et mye raskere tempo, men dere spiller fantastisk, så det er deres nå».

– Det er nettopp det som er vakkert – at forskjellige musikere gjør det ulikt. Hvis ikke, kunne jeg laget alt i et elektronisk studio.

Hva gjør du når du ikke jobber med musikk? Har du tid til ferie?

– Jeg har ikke hatt ferie på sju år, men jeg har bestemt meg for å ta én uke fri hvert år fremover – og reise til Sør-Europa. Jeg må tvinge meg selv litt. Men livet mitt er virkelig ikke kjedelig. Jo mer jeg reiser – jeg er mye i Asia og USA – jo viktigere blir hjemmet mitt. Dessverre blir det som oftest bare én til tre dager i strekk, men jeg setter mer og mer pris på det.

Hva jobber du med akkurat nå?

– Nå har jeg nettopp begynt på en klaver- konsert for den fantastiske pianisten Anna Vinnitskaya og München-filharmonien.

Skrevet av KAI KRISTIANSEN
Foto av M. BORGGREVE